God jul

"Bittelille julaften" la Øyvin og jeg ut på tur fra Tana i Taxi-Brousse (bushtaxi, en stor bil med litt for mange folk i)). Turen gikk først gjennom høyfjellsplatået, forbi majestetiske fjell på begge sider, men i motsetning til det vi er vant med er de her dekt av grønt. Vi kjørte også gjennom mange små landsbyer, der innbyggerne gjerne likesågodt tok i bruk halve veien til å tørke ris på. Asfalt kan brukes til så mangt. Etterhvert kom vi nedover mot kysten, og både klimaet og temperaturen endra seg. Vi kjørte gjennom strekninger med regnskog etterhvert som det blei både varmere og klammere (spesielt inne i bilen), og kjente nye lukter utenfra mens vi suste forbi i litt for høy fart.

Nå er vi altså på plass i Mahajanga, hvor vi skal jobbe i januar - men først feire jul! Vi har både bakt og hatt juleverksted, men det er likevel litt vanskelig å tro at det er jul, her hvor jeg sitter i tropevarmen på et av de varmeste stedene i Madagaskar. Utsikten mot et frodig tun og eksotiske palmer og frukttrær bygger heller ikke opp under tradisjonelle forestillinger om jula. Men satser på ei god jul likevel! Vi er sammen alle fire igjen, og skal dessuten feire sammen med en misjonærfamilie, så da blir det jo koselig.

Takker for kommentarer på bloggen, det gjør det artig å skrive - og dessuten er det alltid veldig koselig å høre fra dere der hjemme i Norge, eller rundt om ellers i verden.
Vil også takke for all forbønn, det er godt å ha med seg.


Ønsker alle ei velsigna julehøytid!

Uvant advent

Her nede gaar advent sin uvante gang... Nye opplevelser er hvert fall ikke mangelvare :)
Beklager at det har vaert lite nytt i det siste, desto mere annet paa programmet.

Til gjengjeld proever jeg naa aa komme ekstra sterkt tilbake, med bilder aa hvile oeynene paa, midt i eksamenslesing, for dem som driver med det, og julestress, for dem som driver med det.
Dagens avsloering: Oeyvin i forkle paa hushjelpskolen tirsdag!
Saa her er altsaa det vi har drevet med i det siste:


Vi gjoer det vi kan for aa skape litt julestemning her nede ogsaa. Og da hoerer pepperkaker (med nesten alle ingrediensene tilgjengelig) med!
Hushjelpspirene vaarte har ogsaa faatt laere det



Adventsmiddag. Her i landet der ingen har hoert om sjokoladekalender, har vi ordna oss med ei snor med drops fra taket i stedet, ganske kjekt synes naa jeg. Soelvgreia er adventsstaken vaar (vaar gassiske venn paa bildet lurte paa hvorfor vi hadde et alter paa kjoekkenet, men det har vi altsaa ikke)



Julebuss! (Og trafikkoe til jpb som vanlig, ti kilometer paa en og en halv til to timer...)



Det gikk jo ikke saa bra med de forritge kjaeledyra...
Vi fanga denne ikke langt fra der vi bor for et par uker siden, og syntes den saa rimelig kul ut. Derfor tenkte vi paa aa ha den boende som maskot paa kjoekkenet, men paa veien hjem fikk vi hoere at den var giftig, saa da lot vi den gaa.



Regntid betyr risplanting.



Fisker paa rismarkene.



Oeyvin i aksjon, i usedvanlig kledelig forkle (mitt var bare groent og hvitt). Her sammen med en av madammene som jobber paa skolen, og en aspirerende hushjelp lengst til hoeyre!



Matlaginga foregaar med utstyr som blir mindre og mindre uvant for hver gang! Dagens rett er en slags pannekake med banan i, som oppsto fordi jeg fikk ekstremt lyst paa bananmuffins. Saa er det ikke de helt store mulighetene til aa lage saant her, men dette er egentlig vel saa godt :)



Her er det noen som bor...



Og her er jeg i gang med ringleiking paa et senter med foreldreloese jenter utafor byen.



Dette er en del av den ene klassen jeg underviser engelsk for paa skolen kirka driver i nabolaget vaart (en skole av denn gode gamle sorten, med salmesang hver morgen).
Klassen maa kunne sies aa vaere ganske saa full... Og elevene blei helt ekstatiske ved synet av blits, saa dette blei det siste vi gjorde denne onsdagen.

Aarets julegavetips (og bursdagsgave til folk som skulle komme til aa ha det i juletida...) her nede fra til alle i der i nord, er aa ta en titt paa http://nms.no/

Advent i Afrika

Dette er min første søndag i advent:
Sover lenge siden søndag skal være hviledag, og karrer meg ikke opp av senga før litt over seks. Ris til frokost er litt nedtur, så derfra kan det vel bare bli bedre? Vel, det fortsetter bra, etter frokost tryller Øyvin og jeg fram en flott adventskalender av ei kurv, en pose drops og ei snor, og er skikkelig fornøyde over at vi har vært så gassiske, og lagd mye av lite.
Men så: På vei for å skifte til kirketøy, går jeg en nødvendig tur innom doen vår. Siden den fungerer ca. like godt som alt anna «moderne» her, må vi ofte romstere litt i cisterna bak for å få den til å slutte å spyle ned. Men inntil nå har jeg ikke klaget, siden vi er blant få her som er så heldige å ha vannklosett. Det som heretter skjedde, risikerer man imidlertid ikke om man greier seg med en mer tradisjonell variant: Jeg var så uheldig å romstere litt for hardt, og dermed løsna noe som ikke burde ha løsna. Resultatet blei det jeg før bare har sett på tegnefilm, typisk i situasjoner som når Donald er rørlegger. En skikkelig heftig vannstråle, som nådde helt til taket. Og der sto jeg, allerede klissblaut, og stadig mer bespylt av dovannstrålen. Jaja. Heldigvis fikk Øyvin tak i en som er litt mer hendig til å redde situasjonen, og vi kom oss i kirka, bare fem minutter mer for seine enn vi uansett hadde tenkt å være, det var selvsagt ikke begynt ennå. (Det eneste jeg forsto av gudstjenesten var hvorfor det var pynta med lilla, menmen.) Og på ettermiddagen klarte vi atpåtil å få til noe som kunne minne om en adventsstake, av en isboks, aluminiumsfolie, stearinsøl og de mørkeblåeste lysa vi har kunnet finne.

Ellers har jeg heldigvis gjort mer enn å ødelegge do siden sist, blant anna undervist om hygiene for en hushjelpskoleklasse som aldri hadde hørt om bakterier før, og forklart når og hvorfor man bør vaske hendene (så nå håper jeg mormor blir stolt). Har også lekt “fosaen kommer”.
Jentene er nå dratt til Mahajanga i nord-øst, der de skal jobbe i Shalom-prosjektet i desember. Det betyr at Øyvin og jeg er alene på jobb framover, men satser på at det skal gå bra, selv på hushjelptreningskolen!

Arbedeidet på døveskolen er kanskje noe av det kjekkeste jeg gjør her. Jeg var på forhånd nysjerrig på om døveskolen ville bety større eller mindre språkproblemer enn vanlig, men til nå er det gått relativt bra. Jeg har til og med lært litt tegnspråk, som i motsetning til gassisk faktisk er ganske logisk.

I det hele tatt driver den Lutherske kirka her et veldig godt døvearbeid, noe som også er nødvendig, siden døve, antageligvis som følge av forestillinger som henger igjen fra den gamle forfedredyrkelsen her, er en så godt som helt overhørt gruppe. Staten driver bare en døveskole, og den bare har 15 elever , mens kirka på sin side driver sju med over 500 elever tilsammen. Og siden døvearbeidet er starta av norske misjonærer, er døvealfabetet som brukes her, det samme som i Norge. Ganske spesielt å komme inn i et døveskoleklasserom på andre sida av verden, og se døvealfabetplakat med æ-ø-å inkludert, og med ”trykt i Bergen” på.

Jeg har først en time engelsk der, noe som er kjempekjekt. For det første er det bare åtte elever, og man merker hvor godt det er å ha tid til alle når man har hatt en klasse med åtte ganger så mange tidligere i uka. Og hvor ellers kan man vel finne elever som er kjempeengasjerte, men likevel aldri lager noe bråk?
Øyvin og jeg har også to timer gym med dem de eldste elevene der. Hverken gym, tropevarme, eller begge deler på en gang er vel det jeg liker best, men Øyvin er en sprek fyr, så da går det bra det også. I gymmen har kommunikasjonssvikt dessuten allerede resultert i at det er laga en ny stafettvariant, derfor synes jeg fortsatt språk er gøy, enten man forstår eller ikke!


Litt god gassisk logikk:
Pris for å bade i Antsirabe for tre uker sida: 6000 Ariary
Pris forrige helg: 4000 Ariary
Pris for 100 gram sjokolade: 4000 Ariary
Pris for 45 gram av samme type: 1000 Ariary
Språk:
Tay – bæsj
Kintana – stjerne
Tay-kintana – meteor

Og følg med på Madagaskarstoff i avisene franover, etter ministerbesøket forrige uke! Det er lett å få følelsen av at Afrika er et litt glemt kontinent, og at Madagaskar befinner seg utafor Afrika igjen (spesielt når vi ser plakater med f.eks. Nyhet: Coca Cola Light!!), men håper det kan bli litt bedre nå. Ellers er jo Misjonstidende et godt sted å se etter nytt herfra!

Flere bilder

Jeg har vært i Antsirabe igjen denne helga, her er et par bilder til!



Dugnad! Fiksing av basketbanen på ungdomssenteret.


Øyvin på fotojakt i Tana


Klesvask i rennesteinen. Fra Antsirabe.


Pousse-pousse i Antsirabe


Ungdomssenteret rett før det braker løs med regn og torden.

Regntid er egentlig veldigg kult de dagene jeg slipper å være ute i regnet. Ofte er det fint og veldig varmt på morgenen og formiddagen, og så kommmer uværet om kvelden.

Arbeid og afrikansk tid

Da er andre uke med arbeidoppgaver vel i havn. Dermed har jeg erfart at det er fullt mulig å ha det travelt, selv om man er i Afrika. Problemet vårt er mest at vi stadig vekk blir sittende fast i trafikkork, og innimellom hender det også at bussen endrer rute for å unngå trafikkorken; da kan vi til gjengjeld bli nødt til å gå et stykke for å komme dit vi egentlig skulle. Vi erfarer nå iallefall at selv om ingenting fungerer som normalt, går det meste på et vis.

Forrige uke var vi så heldige at vi fikk en relativt myk start på arbeidet, da arbeidsstarten falt sammen med høstferie på skolene. Og det utrolige er at hele to av tre skoler der vi har oppgaver planla og så såpass fram i tid at de informerte oss om at vi slapp å komme på grunn av ferien allerede da vi var på besøk uka før der igjen! Torsdag var vi «invitert» til å ha en presentasjon om lederskap på et møte for lederne i FKTLM, kirkas ungdomsorganisasjon. Allerede en og en halv time for seint var vi i gang, presentasjonen gikk greit, og etterpå blei vi av alle ting spurt: «Har dere en sang til oss?» Så sang vi, og deretter glei det over i en litt vel lang fotoseanse der alle ville ha bilde med vazahaene.

Som jeg skreiv, var altså Øyvin og jeg en tur i Antsirabe forrige helg, en etterlengta avkobling fra livet her i Tana. Antsirabe er både grønnere og mindre overfylt enn Tana, og midt i byen finner man dessuten Rue de Stavanger – Stavangergata. Her er det norske tunet, en oase av fred, ro, ryddighet og velstelthet som kan få noen og enhver til å ønske at han hadde vært misjonærbarn og gått på den tidligere norske skolen der. På vei opp fikk vi atpåtil sitte på med en misjonær (den atletiske Arild) i bilen hans, noe som ga oss vår første opplevelse av å ha beinplass siden vi kom hit. Dermed fikk vi også sett hvor glade folk er for det arbeidet misjonen gjør her, og hvilken tillit de har til misjonærene, som alle (i hvert fall alle vi har møtt) er kjempefolk! Selv det væpna politiet ved kontrollpunkt langs veien smilte medgjørlig og vinket oss videre. Og oppturen bare fortsatte, da vi kom fram, og i gjesteleiligheten vår fant senger dimensjonert etter norske mål, og til og med med dyne i! Da er det ikke rart vi blei liggende lenge lørdag, og ikke våkna før halv åtte.

Men denne uka var det altså i gang med full jobb. Mandag var jeg og Arnhild på Faravohitra, senteret med de halvkriminelle jentene, mens tirsdag var Ingrid og jeg på Behoririka, en hushjepskole. Vi var forberedt på at dette kom til å bli en utfordring, siden vi hadde fått beskjed om at klassen var på rundt 60, og i tilegg sliter iallefall jeg aldri så lite med følelsen av at elevene der nok kan lære meg vel så mye hushjelpting som omvendt... Velvel, vi tenkte vi skulle lære dem å lage kanelboller første gangen, og leverte liste over det vi kom til å trenge da vi var på besøk, som vi blei bedt om. Da vi ankom tirsdag morgen, sa rektor: ”Så flott å se dere! Jeg skal se om jeg kan finne lista over ingrediensene som dere lagde, og gå og kjøpe dem med en gang!” Og så gikk hun, men etter hvert kom hun nå tilbake, og vi fikk kommet i gang. Utover at de på hushjelpskolen brukte gamle tomflasker som kjevle, og at det ved nærmere telling var 94 elever i klassen vår, gikk resten av timene der uten overrakelser... Det blei en smak til hver likevel, og det så ut til at den norske baksten falt i smak!

Ellers jobber jeg blant annet ved en barneskole og en døveskole den lutherske kirka driver her, i tillegg til at vi noen ganger besøker andre senter, og driver forskjellige aktiviteter her på ungdomssenteret til den lutherske kirka hvor vi også bor. Det går visstnok an å finne det på google-earth, se etter noe som står som FKTLM (egentlig forkortelsen for kirkas ungdomsorganisasjon).

Skulle gjerne utdypa mer, men så er det timer å planlegge, folk å treffe, brød å bake, frukt å spise... Så det får bli en gang snart, kanskje, gassisk tid.

Bilder

For øyeblikket er jeg på det norske tunet i Antsirabe. Selv om internetthastigheten ikke er noe å skryte av her heller, er det nok likevel noe av det beste jeg kommer til å finne på hele Madagaskar, så jeg tenkte jeg skulle prøve å få lasta opp et par bilder.






Bilde 1: Bananpalmer:)
Bilde 2: Veiarbeid som måtte bli ferdig til regntida (legg merke til utstyret, og den lille gutten)
Bilde 3: Basket på ungdomssenteret der vi bor og jobber en del. Alle er kjempegode i basket her, så jeg liker best å spille med barna...
Bilde 4: Rismark i solnedgang

Teamkamerat Øyvin har også lagt ut noen bilder mens vi er her. Han er like god til å ta bilder som til å skrive, så det er veldig verdt en titt!
http://picasaweb.google.com/OyvininMadagascar/SmakebitAvMadagaskar?pli=1&gsessionid=tc8HbKrbosUwIXz6D7oyHQ#slideshow

Gøy på landet

Forrige uke blei det reine bondegården her, da vi gikk til anskaffelse av en søt liten andunge hver. Jeg døpte min Moses (eller Mosesy på gassisk, tror jeg), siden den blei redda fra ei pappkurv i veien. De fire andungene, Moses, Ingolf, Anders og Jakob hadde også selskap av Arnhilds «stygge andunge», kyllingen Magda, som etter planen skal vokse opp og tro den er ei and. Så blei Ingrids Peter rabbit, og Øyvinds (unnskyld at jeg sier det) tafatte katt Daniel lagt til gården. Katten fungerer ikke ennå; vi viste den musa som bor på kjøkkenet vårt, og tror egentlig katten var mer redd en musa. Den kommer seg vel etterhvert. Dessuten kan vi jo skryte av at vi er typisk gassiske når vi holder et par dyr på sida av det vi ellers driver med, selv om kjæledyra kanskje ikke kan kalles matauk.
Hva skal jeg si om Moses; at det var gøy så lenge den varte, kanskje – mitt første forsøk på å ta vare på et kjæledyr gikk vel egentlig ikke så veldig bra i det hele tatt. Natt til i dag blei den trampa ihjel av Peter the killerrabbit. Huff, den hadde det vel bra mens den levde, håper jeg inderlig. De andre endene og Magda lever iallefall fortsatt, i det fine buret vi har lagd dem, så får vi se om jeg gjør et nytt forsøk eller ikke.

Ellers er vi nå ferdige med språkkurset, og så klare som vi kommer til å bli for å arbeide – første oppgave for Arnhild og meg i ettermiddag var noe som heter Faravohitra, et slags senter for halvkriminelle jenter som er der fordi de er for unge for fengsel, eller noen er rett og slett sendt dit fordi foreldrene deres vil straffe dem.
Det virka nesten planlagt fra deres side også at vi skulle dukke opp i dag; først var vi med dem mens de fletta rafiating, snakka litt med dem og prøvde selv også. Noe av det lille vi fikk med oss av samtalen var "hennes er bedre en hans". Velvel, det var jo forsåvidt sant også. Vi blei også veldig godt tatt imot av rektor, men jeg blei iallefall litt satt ut da vi fikk beskjed om at vi hele tida måtte følge med så ingen rømte. Heldigvis gikk det egentlig veldig bra, ingen som prøvde seg. Før vi kom ned hit trodde vi egentlig vi først og fremst skulle drive engelskundervisning, men ved siden av det har vi også oppgaver på en døveskole og et hushjelptreningssenter (av alle ting).

Forrige uke med språkkurs gikk med til å prøve å forstå msyteriet bak passiv av gassiske verb. Inntill nå har gassisk egentlig vært veldig greit synes jeg, men selv for meg som er glad i grammatikk var passiven litt mye av det gode. Systemet er: Finn rota av verbet, bøy i passiv ved å legge til en endelse, eller forstavelse, eller kanskje begge. Deretter bytter halvparten av konsonantene til en ny konsonant, og man legger kanskje til eller trekker fra noen nye konsonantgrupper her og der, for at det skal «høres bra ut».
Slik blir f.eks. manboatra (gjøre) til namboarinana (gjøres) via rota voatra, eller mangalatra (stjele) til angalarina (stjeles) via rota halatra.
Velvel, språk er uansett gøy synes jeg, og i går hadde jeg nesten en saklig samtale på bussen (selv om det ikke var trafikkork på søndagen, tok turen sin tid, fordi vi måtte vente så lenge på at den blei full, og i tillegg måtte vi stoppe og fylle bensin på veien).

Noen favorittsetninger på gassisk:
Lava i Øyvin! - Øyvin er høy!
Mahagaga mahita manga magarangarana aho – jeg blir overraska over å se en gjennomsiktig mango.
Nanana anana namana – en venn hadde spiselige grønne blader.
Taiwan. Fy! – Spise bæsj. Nam! (På den lokale dialekta. Og åkei, ganske barnslig :)
Be voka sa voky be ianao? - Er du gravid eller veldig mett?

Brødmangel i Afrika

Det første jeg måtte lære meg her i Madagaskar, blei av alle ting å bake brød. Norsk melk, ost, sjokolade…vel og bra, men å kunne gå på butikken og kjøpe noe mer mettende enn loff er nok det jeg savner mest etter en måned her. Så da er det bare en ting å gjøre: Dra langt av gårde til Jumbo (vazaha-supermarked med relativt høy konsentrasjon av hvitinger) for å finne så grovt mel som mulig. Fordelen er at jeg iallefall blir god til å bake på denne måten, det er jo også noe å ta med seg hjem igjen!

Brødbehovet vårt avlsører vel at vi ikke er helt kulturelt tilpassa ennå - strengt tatt burde vi vel gjort som ekte gassere og spist ris tre ganger dagen. Vi får ta det litt etter litt tror jeg; hjemmebakt brød er jo godt, overalt i verden!

For øvrig har vi den siste uka fått smake på en anna gassisk spesialitet: Svidd ris-vann, rano’apango. Når de koker ris her, blir alltid en del svidd igjen i gryta, så man heller vann oppi med den svidde risen, koker det, og drikker det. Visstnok veldig sunt, med masse saltstoffer - sånn sett veldig bra i et land der brødmangel (mer alvorlig enn den vi plages av), lite mat og feilernæring er et problem. Smaken må være tilvenningssak, tror jeg, men det er faktisk bedre enn det så og hørtes ut som.

Ellers går det meste av tida vår med til språklæring, og litt timer om tradisjonell gassisk kultur. Gassisk er fortsatt et veldig annerledes og ganske så rart språk, men jeg trives godt med å lære. Vi har ei uke med kurs igjen, noe som kommer godt med. Og om bare ei uke nå skal vi altså i gang med arbeidsoppgavene våre her nede, noe som blir veldig spennende!



Rykter har etterhvert nådd oss om finanskrise og krakk i “den moderne delen av verden”, krone som stuper, og at Island plutselig trenger “u-hjelp“? I slike tider; hva skal jeg si - Africa’s the place to be!

Diverse førsteinntrykk

Snart to uker her nede, og etterhvert begynner iallefall noen ting å falle på plass. Endelig er vi også i gang med språkkurset, etter at den første uka i all hovedsak gikk med til å bli litt kjent med bussene og byen.

De to første ukene har vært fulle av nye inntrykk og opplevelser, noe som forventa, og andre ting mindre forventa. Klesvask for hånd tar tid, men går egentlig veldig greit! Å føle at jeg har sovet bort hele morgenen om jeg sover til sju, er ganske uvant, men her følger vi sola, ikke klokka.

Gatene her er fulle av folk, masse søte barn, og høns. Vi kan knapt bevege oss utenfor ungdomssenteret hvor vi bor, uten at folk ser på oss. Barna peker og sier vazaha, mens de voksne iallefall stort sett er litt mer diskrete. «Bonjour vazaha» er vel noe av det vi hører oftest... Det virker ikke som om folk er veldig vante til å se hvite her i utkanten av byen, og i tillegg blir man som hvit her automatisk antatt å være fransk. Men vi smiler tilbake og sier «salama».

Bussen her er noe ganske annet enn i Norge. Den går selvsagt når en er full. Bussene og setene er en del mindre og smalere en det vi er vant til, så vi sitter tett! Planker som legges på tvers av midtgangen sikrer at hver mulige plass utnyttes... Siden den fylles opp på startholdeplassen, er det veldig vanskelig å komme på underveis, så iallefall i rushtida må vi gå til startplassen for å ta den. (Tenk femma i Trondheim rundt åtte, men halvparten så stor buss og dobbelt så mange som skal på.)

Motoren hoster og harker, speedometerpila peker ganske tilfeldig, men så lenge den går framover, går den framover. Og jeg er lykkelig over å ikke være spesielt lang, så bevarer jeg mesteparten av følelsen i beina, på tross av trange seter. Generelt trafikkaos gjør at vi nesten står mest i ro, og aldri kommer opp i noe mer enn 20-30 km/h, men på grunn av grisekjøringa her er det for min del egentlig greit at det ikke går så fort. I tillegg er jo bussturene en kjekk mulighet til å prøve ut litt av gassisken vi har lært, for selv om ikke alle gjør det, er det greit å snakke til helt fremmede som man sitter inneklemt med på busssen her.

Når man kjører, eller iallefall sitter på bussen, ser man dessuten mye spennende, og forrige lørdag så vi faktisk et likluftingsopptog. I henhold til den tradisjonelle religionen her på Madagaskar arrangeres innimellom «famadihana», likvending. Enkelt forklart betyr det at man kommer sammen, tar beinrestene til de avdøde ut av familiegrava, springer rundt i gatene med dem, bytter likklær på dem, og legger dem inn igjen. Så det er sagt: Beina er innpakka når de springer rundt, så vi så ikke de faktiske skjelettene, og det er absolutt like greit, og forøvrig så det ut til at de som deltok i opptoget hadde det veldig gøy.

Det er bare å være mentalt forberedt på uvant kultur og uvante skikker nå som vi er her!

At tid og planleggingskulturen her er ganske annerledes, merker vi også godt. Forrige uke var vi i byen og gjorde unna turisttinga, som dronningpalasset og dyrehagen (lemurer!!!), og på vei mellom to ting kom vi helt tilfeldig forbi og bestemte oss for å stikke innom hovedkontoret til FLM, den gassiske lutherske kirka. Helt uanmeldt hadde selveste generalsekretæren (en viktig mann!) lyst til å ta i mot oss.

Selv om vi har en fått en plan, har vi ikke helt oversikt over det vi skal gjøre her nede. Da vi spurte om f.eks. hvilke klassetrinn vi skal undervise for, fikk vi til svar «the school will not be planning their timetable so much...», og «dere skal være med på en leir i høst, men det er ikke bestemt når den blir». Åkei, dette er Afrika! Folk har rett og slett bedre tid, det merkes til og med på at de fleste rett og slett går saktere i gatene enn det vi er vant med (men det er selvsagt de som stresser også). Og det er bra folk har god tid, siden ting tar litt tid her, enten det er matlaginga, vaskinga, en busstur, internett, eller kanskje gudstjenesten.

På søndag var det en stor dag i kirka vår, tjueårsjubileum og jubileumsgudstjeneste. Gudstjenesten her begynner klokka ni, afrikansk tid (f.eks. når kirka er full, noe den faktisk blir her!). Vi møtte tidlig for å få plass, og etter i underkant av en time med venteunderholdning – sang - starta gudstjenesten 9:40. Omlag tre timer ut i gudstjenesten, og en time ut i kunngjøringene, sa en av de seks prestene «ikke tenk på å gå hjem, vi skal ha lang gudstjenste i dag».

Selv om det ikke er jubileum hver gang, satt vi fire timer også sist. Grunnen til at det tar så lang tid, er egentlig ganske enkelt at alle ledda i gudstjenesten tar lengre tid; lengre liturgi, lengre preken, flere sanger, flere som skal gå rundt alteret ved ofringa eller som skal gå til nattverd. Det som skiller seg mest ut, er imidlertid at kunngjøringene tar så stor plass. Man kan ikke ta seg råd til menighetsblad her, så alt må opplyses om på selve gudstjenesten. I tillegg har man en auksjon under selve gudstjenesten. Folk i menigheten gir for eksempel grønnsaker de har dyrka til kirka, og så auksjoneres de bort til relativt høy pris etter kunngjøringene, og slik skaffer man penger til menigheten. For meg er det veldig fremmed med kirka som «markedsplass»... men jeg blir også veldig imponert over hvordan ikke særlig velstående gassere virkelig bidrar til menigheten av det lille de har på denne måten.

I og med at norsk misjon har vært så innflytelsesrik her, er gudstjenesteformen i seg selv veldig lik den stillesittende norske... I tillegg gjør det at vi kjenner vi igjen melodien til en del salmer og en del av liturgien, selv om melodiene ofte er endra litt for å skvise inn lalalalange gassiske ord. Kjekt at noe er kjent iallefall, så smiler vi og synger den norske teksten, og nyter sangen til det svært flinke kirkekoret, og en menighet der de fleste synger ut med den stemmen de har, god eller dårlig, og ofte flerstemt!

Passe oktobertemperatur: 20-25 grader, sol, og en behagelig bris!

I går kom imidlertid det første ordentlige regnskyllet, så nå er vel regntida rett rundt hjørnet, da blir det visst både varmere og våtere.

Men vi har funnet noe som ligner på Nugatti, så nå skal vi ikke klage :)

Jens i storbyen

Heihei!
Naa sitter jeg paa nettkafé her i utkanten av Tana (Antananarivo, men selv de som bor her synes det er litt vel langt aa si hver gang). Og oppaa datamaskina sitter det en katt!

Vil foerst si at vi har det bra! Vi bor paa kirkas ungdomssenter i Sabotsy Namehana, trygt og relativt godt - med egne rom, varmt vann i dusjen og gasskomfyr ser vi at vi har svaert mye mer enn alle rundt oss. Og hvis noen skulle vaere bekymret for at afrika har tatt knekken pa os allerede, saa er det ingen grunn til det; alt gaar jo sakte her nede!

Har ikke sett noe til jungelen ennaa... Tana er jo en stor by!
Senteret er relativt langt fra sentrum, og det er kjekt, for lufta her er mye reinere, og stemninga er egentlig litt koseligere enn i bykjernen.

Ellers fryder jeg meg over aa laere et nytt spraak!
Litt gassisk for nybegynnere:
Nanana namana aho - Jeg hadde en venn
Manana mananasy aho - Jeg har ananas
Manana tanana havanana aho - Jeg har hoeyrehaand
Manana namana izay manana mananasy amin'ny tanana havanana aho - Jeg har en venn som har en ananas i hoeyre haand.
Manana havana any tanana aho - Jeg har slektninger i byen

Men det er ord med andre lyder enn ma og na ogsa!
Selv har vi hatt mer bruk for setningen manana kadradraka any gabone sy lakozia izahay - vi har kakkerlakker paa do og paa kjoekenet.


Saa langt har tida stort ett gaatt med til aa bli iallefall litt kjent med storbyen Tana, besoeke blant anna NMS-kontoret, og matlaging.

Skal komme tilbake med mer seinere, kanskje det til og med vil la seg gjoere aa laste opp et bilde eller to, selv om internettet her ikke er veldig raskt Forskjellene fra Norge er saa store at jeg ikke vet helt hvor jeg kal begynne... og det er veldig spennende!



Velooma!

Reiseklar

Alt har sin faste tid,
alt som skjer under himmelen, har sin tid:
en tid til å fødes, en til å dø,
en tid til å plante, en til å rykke opp;
Og så videre, Forkynneren 3:1-2

En tid for å dra til Madagaskar!
I morgen er jeg utlending. Og på vei til undersida av jorda, hvis man kan bruke et sånt uttrykk!



Kommer tilbake med rapporter og bilder fra det jeg ser og opplever her i ny og ne de neste månedene. Satser på at jeg får en del mer å skrive om iallefall, og internettet finnes visst i hele verden, har jeg hørt, om enn ikke like lett tilgjengelig :)

Jeg vil takke masse for all forbønn!
Og det høres jo rart ut å si det, men:
Vi sees om seks måneder!

Endelig: Bilder!

Nå skal jeg prøve å være litt teknisk, og legge ut litt bilder fra ukene her på Hald. Det blir kjempespennende for meg, og forhåpentlig spennende å se.

Dette er skolen min!

Og dette er "studiebyen Mandal". Koselig er det her iallefall! Og inniblant trærne som er bakerst på bildet har jeg (faktisk...) vært og jogget to ganger! Og forrige gang så jeg et rådyr, så da var det verdt det.

Andre helga her, var vi på en blåtur til NMS-leirstedet Fjelltun, i nærheten av Flekkefjord, tror jeg. Min romkamerat fra Laos fryder seg iallefall, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur :)

I tillegg demonstrerte Cherif sine Afrikaskillz! Men om et par måneder, da kan jeg og!

Forrige mandag, etter hjemreisehelga, var vi fra Team Nettverk (NMS-linja) på besøk på NMS-hovedkvarteret i Stavanger. Der fikk vi blant annet foredrag om misjonshistorien, og det var gøy - for jeg kunne den jo allerede! Andre høydepunkt var besøk på misjonsmuseet i kjelleren til misjonshøyskolen, og oppdagelsen av innebygd "paintfunksjon" i Powepoint! Så prøv ut ctrl+p neste gang du har powerpointframføring, og den egentlig ikke er så veldig spennende.

Vi hadde det faktisk veldig kjekt på tur sammen! I tillegg fikk vi pizza, og de kledelige t-skjortene som her er avbildet ("Faddere gjør verden litt bedre").

Torsdag denne uka hadde vi karneval. Det var stas!

På en kristen skole er jo Maria og Josef selvskrevne gjester.

I kostymevalget demonstrerte dessuten noen av de internasjonale at de allerede er helt integrerte!

Først lurte vi alle på hvem de var, men Thai-Laos-gjengen avslørte seg snart!

Tilleggsopplysning: Å lage et "hjerte" med hendene slik de gjør på bildet, er noe av det kuleste man kan gjøre i Thailand.

Jeg var - selvsagt - Harry Potter.

Wingardium Leviosa!

Hvis noen har lurt på hvordan reisefølget til Madagakar ser ut, så har jeg her et bilde av oss når vi er på vårt beste:

Tilslutt fra i går kveld.
















Nattlivet i Mandal er i hovedsak det man gjør det til selv!



Vi undersøkte rykter om at det var en bowlinghall her, men klarte ikke å finne noen. Så da blei det billig smågodt fra Narvesen, og tur opp trappene til toppen av Uranienborg i stedet.

I dag hadde Haldelevene ansvar for gudstjenesten i Mandal kirke. Den blei veldig fin, og noen av korsangene er tydeligvis filmet og lagt ut på youtube.

http://www.youtube.com/watch?v=gou0S8q9Ajg

http://www.youtube.com/watch?v=plr06CCmu00

Oh happy day!

Vi har det veldig fint sammen her på Hald, og det er veldig rart at det plutselig er siste uka - snart drar vi til hver våre steder, og det er både spennende og skummelt.

Det beste fra... NMS-historien...

NMS-historien - det må vel være den mest fengende overskrifta noensinne. Men iallefall; jeg er endelig ferdig med ”I tro og tjeneste”! Egentlig burde det bety at jeg setter meg ved dataen og skriver bokrapport, men siden denne rimelig omfangsrike boka har forbrukt en god del motivasjon, blir det nok blogginnlegg i stedet. Likevel vil jeg til bokas forsvar si at den hadde sine øyeblikk, og spesielt var en del av sitatene den refererte nesten verdt strevet.

Så her er altså spredte høydepunkt fra min lesing av NMS historien – mer eller mindre ute av sammenheng:

Oppstarten i Zululand:
"(…) at gjøre nu og da et Besøg i Gaardene for at prædike for Hedningerne og samtale med dem om deres Sjæls Anliggender havde hidtil viist sig at bære liden Frugt"
-Udland

Om fransk påvirkning på Madagaskar:
"(...) franske Kolonier har jo sjelden ført nogen glimrende Tilværelse"
-Tilsynsmannen på Madagaskars årsrapport 1884

Stemmerett for kvinner?
"[Kvindene] i det hele er vel saa varme for Missionssagen som Mændene"
-Hovedstyret i NMS
(Stemmerett for kvinner i NMS: 1904!)

Kirkeøkonomien:
"Det er umulig å få greie på hvor mye penger det er i kassa pga. at det er den opptatte ministeren som er kasserer..."
-Torbjørnsen

Fra Madagaskar:
"Det er distriktet som nå bestemmer over skolen, og de liker svært godt å bestemme. (...) distriktskomiteen legger seg bort i ting som de ikke har noen som helst greie på."
-Sagstad

Hundreårsjubileet for misjonsarbeidet på Madagaskar:
"Mitt personlige inntrykk er at arrangementene ble gjennomført med presisjon og stil, hvilket jo er uvanlig i afrikanske omgivelser."
-Nic. Fougner (norsk ambasadør)

Om debatt om prioriteriger:
"Vi hadde naturligvis endel tautrekking mellom kretsene, hvor hver krets prøvde å vifte med flest mulig hedninger for å få flest mulig penger"
-I. Bøe


Velvel - livet der ute var og er vel ikke alltid lett.
Og kanskje er det kjekt å ha NMS-historien litt i bakhodet? I tilefelle man for eksempel... havner i en sær quiz - slikt skjer jo stadig vekk!
(Hvem vet vel hva Botnen i Vårt Land kan finne på...)

22 dager igjen...

Nå føltes det akkurat på tide med en uregelmessig bloggoppdatering.
Jeg skal absolutt prøve å ordne litt bilder her etterhvert, så bloggen blir litt gøyere! Men inntil videre, rein tekst:

Siden sist, er det blitt åtte dager mindre til avreise... og jeg gleder meg mer og mer, og blir mer og mer spent! Ellers begynte jeg med malariamedisinen min, den såkalte psykopillen, i går. En veldig enkel måte å få til et passe langt blogginnlegg kunne vel ha vært å gi en liste over mulige bivirkninger, men jeg nøyer meg heller med å si at jeg ikke har merka noe rart ennå, og krysser fingrene og ber om at det fortsetter slik.

Da jeg åpna dagens post, fant jeg meg selv på forsida av selveste Videre! (Bladet for NMS i Trøndelag - dagen er ikke helt den samme uten...) Inni fant jeg et intervju jeg egentlig hadde glemt, og det var jo ganske artig.

Nå er det nesten litt skolefølelse her - de fleste er i større eller mindre grad i gang med lesing av det vi har av pensumbøker. Selv har jeg tro mot arbeidssomme idealer tatt fatt på det jeg tror der det verste først: "I Tro og Tjeneste". For dem som ikke har lest dem - det er altså NMS-historien. Men den har sine øyeblikk, det må sies.

Hjemreisehelg neste helg, det blir hyggelig!

Jens any Hald

Nå som vi er godt i gang med undervisninga og forberedelsene her på Hald, tenke jeg jeg skulle rapportere litt fra hverdagen her.

Det meste dreier seg selvsagt om forberedelser til uteoppholdet vårt. Ni til fire har vi undervisining relevant for uteoppholdet vårt. Bibelrelaterte timer, timer om bistand og misjonsarbeid, landsstudier, og mye kulturforståelse og interkulturell kommunikasjon. På kveldstid har vi stort sett fri, noe som nesten er like lærerikt som undervisnigstida på en internasjonal skole som Hald. For de utenlandske elevene som går her, og som skal være her i Norge hele året, er kanskje en av de både viktigste og vanskeligste læringsprosjektene av naturlige grunner henvist til fritida - jeg tenker da på å lære seg å like brød...


Noe av det artigste med å gå på en internasjonal skole med så mange ulike kulturer representert, er at man stadig vekk får noen små ahaopplevelser. Denne uka lærte jeg for eksempel at stearinlys i kirka ikke er noen selvfølge for alle elevene her - noen steder er det helt uhørt. Dette virket jo helt utrolig for meg - hva er galt med stearinlys? Men altså; i Nepal er det assosiert med hinduisme, og for kristne altså med avgudsdyrkelse, og lutheranerne i Brasil bruker ikke stearinlys, for å markere at de ikke er katolikker. I tillegg er det gøy å se hvordan våre norske vaner forstås og misforstås - jeg skjønner mer og mer hvordan jeg selv kommer til å være og ha det de kommende seks månedene... For ingenting er jo egentlig opplagt.

Fredag og lørdag hadde vi besøk fra Ingrid K. og andre som gikk her i fjor, og som fortalte om deres uteopphold. Det var veldig hyggelig, fint å se bilder og få svart på spørsmål - men plutselig kom avreise veldig mye nærmere. Ser fram til det og tror det blir utrolig lærerikt og spennende, og en stor utfordring. Spesielt å leve i en så kompleks kultur som det jeg har inntrykk av at den gassiske er, med mange intrikate regler for hva som er lov og ikke. Men nikk og smil, så går det vel bra. En annen utfordring jeg prøver å iallefall være litt mentalt forberedt på, er å skulle leve så tett innpå så mye fattigdom - hele 93% av bybefolkninga i Madagaskar bor i slum... Så det er ikke bare jungel og lemurer.

Ellers så er jeg ikke så veldig godt i gang med gassisklæringa ennå, men jeg har tenkt å stramme meg opp til uka. I dag har jeg lært å si Jens i jungelen - Jens any anaty ala. Og i tillegg kan jeg si "myggen stikker meg" (manaiktra ahy ny moka). Den får jeg sikkert bruk for...

Og så dét iallefall skal være sagt, før jeg runder av: Jeg har det veldig bra, og trives godt, og synes absolutt vi er en artig gjeng her på Hald i år!

Hjelp! Jeg er blogger...

Sånn!
Da har også jeg, som ellers er svært så skeptisk til spredning av personinformasjon, havna på Internettet. Men når vi tross alt skal bo seks måneder på Madagaskar, så overlever jeg vel dette òg! Iallefall; her er bloggen på plass :)