Flere bilder

Jeg har vært i Antsirabe igjen denne helga, her er et par bilder til!



Dugnad! Fiksing av basketbanen på ungdomssenteret.


Øyvin på fotojakt i Tana


Klesvask i rennesteinen. Fra Antsirabe.


Pousse-pousse i Antsirabe


Ungdomssenteret rett før det braker løs med regn og torden.

Regntid er egentlig veldigg kult de dagene jeg slipper å være ute i regnet. Ofte er det fint og veldig varmt på morgenen og formiddagen, og så kommmer uværet om kvelden.

Arbeid og afrikansk tid

Da er andre uke med arbeidoppgaver vel i havn. Dermed har jeg erfart at det er fullt mulig å ha det travelt, selv om man er i Afrika. Problemet vårt er mest at vi stadig vekk blir sittende fast i trafikkork, og innimellom hender det også at bussen endrer rute for å unngå trafikkorken; da kan vi til gjengjeld bli nødt til å gå et stykke for å komme dit vi egentlig skulle. Vi erfarer nå iallefall at selv om ingenting fungerer som normalt, går det meste på et vis.

Forrige uke var vi så heldige at vi fikk en relativt myk start på arbeidet, da arbeidsstarten falt sammen med høstferie på skolene. Og det utrolige er at hele to av tre skoler der vi har oppgaver planla og så såpass fram i tid at de informerte oss om at vi slapp å komme på grunn av ferien allerede da vi var på besøk uka før der igjen! Torsdag var vi «invitert» til å ha en presentasjon om lederskap på et møte for lederne i FKTLM, kirkas ungdomsorganisasjon. Allerede en og en halv time for seint var vi i gang, presentasjonen gikk greit, og etterpå blei vi av alle ting spurt: «Har dere en sang til oss?» Så sang vi, og deretter glei det over i en litt vel lang fotoseanse der alle ville ha bilde med vazahaene.

Som jeg skreiv, var altså Øyvin og jeg en tur i Antsirabe forrige helg, en etterlengta avkobling fra livet her i Tana. Antsirabe er både grønnere og mindre overfylt enn Tana, og midt i byen finner man dessuten Rue de Stavanger – Stavangergata. Her er det norske tunet, en oase av fred, ro, ryddighet og velstelthet som kan få noen og enhver til å ønske at han hadde vært misjonærbarn og gått på den tidligere norske skolen der. På vei opp fikk vi atpåtil sitte på med en misjonær (den atletiske Arild) i bilen hans, noe som ga oss vår første opplevelse av å ha beinplass siden vi kom hit. Dermed fikk vi også sett hvor glade folk er for det arbeidet misjonen gjør her, og hvilken tillit de har til misjonærene, som alle (i hvert fall alle vi har møtt) er kjempefolk! Selv det væpna politiet ved kontrollpunkt langs veien smilte medgjørlig og vinket oss videre. Og oppturen bare fortsatte, da vi kom fram, og i gjesteleiligheten vår fant senger dimensjonert etter norske mål, og til og med med dyne i! Da er det ikke rart vi blei liggende lenge lørdag, og ikke våkna før halv åtte.

Men denne uka var det altså i gang med full jobb. Mandag var jeg og Arnhild på Faravohitra, senteret med de halvkriminelle jentene, mens tirsdag var Ingrid og jeg på Behoririka, en hushjepskole. Vi var forberedt på at dette kom til å bli en utfordring, siden vi hadde fått beskjed om at klassen var på rundt 60, og i tilegg sliter iallefall jeg aldri så lite med følelsen av at elevene der nok kan lære meg vel så mye hushjelpting som omvendt... Velvel, vi tenkte vi skulle lære dem å lage kanelboller første gangen, og leverte liste over det vi kom til å trenge da vi var på besøk, som vi blei bedt om. Da vi ankom tirsdag morgen, sa rektor: ”Så flott å se dere! Jeg skal se om jeg kan finne lista over ingrediensene som dere lagde, og gå og kjøpe dem med en gang!” Og så gikk hun, men etter hvert kom hun nå tilbake, og vi fikk kommet i gang. Utover at de på hushjelpskolen brukte gamle tomflasker som kjevle, og at det ved nærmere telling var 94 elever i klassen vår, gikk resten av timene der uten overrakelser... Det blei en smak til hver likevel, og det så ut til at den norske baksten falt i smak!

Ellers jobber jeg blant annet ved en barneskole og en døveskole den lutherske kirka driver her, i tillegg til at vi noen ganger besøker andre senter, og driver forskjellige aktiviteter her på ungdomssenteret til den lutherske kirka hvor vi også bor. Det går visstnok an å finne det på google-earth, se etter noe som står som FKTLM (egentlig forkortelsen for kirkas ungdomsorganisasjon).

Skulle gjerne utdypa mer, men så er det timer å planlegge, folk å treffe, brød å bake, frukt å spise... Så det får bli en gang snart, kanskje, gassisk tid.

Bilder

For øyeblikket er jeg på det norske tunet i Antsirabe. Selv om internetthastigheten ikke er noe å skryte av her heller, er det nok likevel noe av det beste jeg kommer til å finne på hele Madagaskar, så jeg tenkte jeg skulle prøve å få lasta opp et par bilder.






Bilde 1: Bananpalmer:)
Bilde 2: Veiarbeid som måtte bli ferdig til regntida (legg merke til utstyret, og den lille gutten)
Bilde 3: Basket på ungdomssenteret der vi bor og jobber en del. Alle er kjempegode i basket her, så jeg liker best å spille med barna...
Bilde 4: Rismark i solnedgang

Teamkamerat Øyvin har også lagt ut noen bilder mens vi er her. Han er like god til å ta bilder som til å skrive, så det er veldig verdt en titt!
http://picasaweb.google.com/OyvininMadagascar/SmakebitAvMadagaskar?pli=1&gsessionid=tc8HbKrbosUwIXz6D7oyHQ#slideshow

Gøy på landet

Forrige uke blei det reine bondegården her, da vi gikk til anskaffelse av en søt liten andunge hver. Jeg døpte min Moses (eller Mosesy på gassisk, tror jeg), siden den blei redda fra ei pappkurv i veien. De fire andungene, Moses, Ingolf, Anders og Jakob hadde også selskap av Arnhilds «stygge andunge», kyllingen Magda, som etter planen skal vokse opp og tro den er ei and. Så blei Ingrids Peter rabbit, og Øyvinds (unnskyld at jeg sier det) tafatte katt Daniel lagt til gården. Katten fungerer ikke ennå; vi viste den musa som bor på kjøkkenet vårt, og tror egentlig katten var mer redd en musa. Den kommer seg vel etterhvert. Dessuten kan vi jo skryte av at vi er typisk gassiske når vi holder et par dyr på sida av det vi ellers driver med, selv om kjæledyra kanskje ikke kan kalles matauk.
Hva skal jeg si om Moses; at det var gøy så lenge den varte, kanskje – mitt første forsøk på å ta vare på et kjæledyr gikk vel egentlig ikke så veldig bra i det hele tatt. Natt til i dag blei den trampa ihjel av Peter the killerrabbit. Huff, den hadde det vel bra mens den levde, håper jeg inderlig. De andre endene og Magda lever iallefall fortsatt, i det fine buret vi har lagd dem, så får vi se om jeg gjør et nytt forsøk eller ikke.

Ellers er vi nå ferdige med språkkurset, og så klare som vi kommer til å bli for å arbeide – første oppgave for Arnhild og meg i ettermiddag var noe som heter Faravohitra, et slags senter for halvkriminelle jenter som er der fordi de er for unge for fengsel, eller noen er rett og slett sendt dit fordi foreldrene deres vil straffe dem.
Det virka nesten planlagt fra deres side også at vi skulle dukke opp i dag; først var vi med dem mens de fletta rafiating, snakka litt med dem og prøvde selv også. Noe av det lille vi fikk med oss av samtalen var "hennes er bedre en hans". Velvel, det var jo forsåvidt sant også. Vi blei også veldig godt tatt imot av rektor, men jeg blei iallefall litt satt ut da vi fikk beskjed om at vi hele tida måtte følge med så ingen rømte. Heldigvis gikk det egentlig veldig bra, ingen som prøvde seg. Før vi kom ned hit trodde vi egentlig vi først og fremst skulle drive engelskundervisning, men ved siden av det har vi også oppgaver på en døveskole og et hushjelptreningssenter (av alle ting).

Forrige uke med språkkurs gikk med til å prøve å forstå msyteriet bak passiv av gassiske verb. Inntill nå har gassisk egentlig vært veldig greit synes jeg, men selv for meg som er glad i grammatikk var passiven litt mye av det gode. Systemet er: Finn rota av verbet, bøy i passiv ved å legge til en endelse, eller forstavelse, eller kanskje begge. Deretter bytter halvparten av konsonantene til en ny konsonant, og man legger kanskje til eller trekker fra noen nye konsonantgrupper her og der, for at det skal «høres bra ut».
Slik blir f.eks. manboatra (gjøre) til namboarinana (gjøres) via rota voatra, eller mangalatra (stjele) til angalarina (stjeles) via rota halatra.
Velvel, språk er uansett gøy synes jeg, og i går hadde jeg nesten en saklig samtale på bussen (selv om det ikke var trafikkork på søndagen, tok turen sin tid, fordi vi måtte vente så lenge på at den blei full, og i tillegg måtte vi stoppe og fylle bensin på veien).

Noen favorittsetninger på gassisk:
Lava i Øyvin! - Øyvin er høy!
Mahagaga mahita manga magarangarana aho – jeg blir overraska over å se en gjennomsiktig mango.
Nanana anana namana – en venn hadde spiselige grønne blader.
Taiwan. Fy! – Spise bæsj. Nam! (På den lokale dialekta. Og åkei, ganske barnslig :)
Be voka sa voky be ianao? - Er du gravid eller veldig mett?