Snart to uker her nede, og etterhvert begynner iallefall noen ting å falle på plass. Endelig er vi også i gang med språkkurset, etter at den første uka i all hovedsak gikk med til å bli litt kjent med bussene og byen.
De to første ukene har vært fulle av nye inntrykk og opplevelser, noe som forventa, og andre ting mindre forventa. Klesvask for hånd tar tid, men går egentlig veldig greit! Å føle at jeg har sovet bort hele morgenen om jeg sover til sju, er ganske uvant, men her følger vi sola, ikke klokka.
Gatene her er fulle av folk, masse søte barn, og høns. Vi kan knapt bevege oss utenfor ungdomssenteret hvor vi bor, uten at folk ser på oss. Barna peker og sier vazaha, mens de voksne iallefall stort sett er litt mer diskrete. «Bonjour vazaha» er vel noe av det vi hører oftest... Det virker ikke som om folk er veldig vante til å se hvite her i utkanten av byen, og i tillegg blir man som hvit her automatisk antatt å være fransk. Men vi smiler tilbake og sier «salama».
Bussen her er noe ganske annet enn i Norge. Den går selvsagt når en er full. Bussene og setene er en del mindre og smalere en det vi er vant til, så vi sitter tett! Planker som legges på tvers av midtgangen sikrer at hver mulige plass utnyttes... Siden den fylles opp på startholdeplassen, er det veldig vanskelig å komme på underveis, så iallefall i rushtida må vi gå til startplassen for å ta den. (Tenk femma i Trondheim rundt åtte, men halvparten så stor buss og dobbelt så mange som skal på.)
Motoren hoster og harker, speedometerpila peker ganske tilfeldig, men så lenge den går framover, går den framover. Og jeg er lykkelig over å ikke være spesielt lang, så bevarer jeg mesteparten av følelsen i beina, på tross av trange seter. Generelt trafikkaos gjør at vi nesten står mest i ro, og aldri kommer opp i noe mer enn 20-30 km/h, men på grunn av grisekjøringa her er det for min del egentlig greit at det ikke går så fort. I tillegg er jo bussturene en kjekk mulighet til å prøve ut litt av gassisken vi har lært, for selv om ikke alle gjør det, er det greit å snakke til helt fremmede som man sitter inneklemt med på busssen her.
Når man kjører, eller iallefall sitter på bussen, ser man dessuten mye spennende, og forrige lørdag så vi faktisk et likluftingsopptog. I henhold til den tradisjonelle religionen her på Madagaskar arrangeres innimellom «famadihana», likvending. Enkelt forklart betyr det at man kommer sammen, tar beinrestene til de avdøde ut av familiegrava, springer rundt i gatene med dem, bytter likklær på dem, og legger dem inn igjen. Så det er sagt: Beina er innpakka når de springer rundt, så vi så ikke de faktiske skjelettene, og det er absolutt like greit, og forøvrig så det ut til at de som deltok i opptoget hadde det veldig gøy.
Det er bare å være mentalt forberedt på uvant kultur og uvante skikker nå som vi er her!
At tid og planleggingskulturen her er ganske annerledes, merker vi også godt. Forrige uke var vi i byen og gjorde unna turisttinga, som dronningpalasset og dyrehagen (lemurer!!!), og på vei mellom to ting kom vi helt tilfeldig forbi og bestemte oss for å stikke innom hovedkontoret til FLM, den gassiske lutherske kirka. Helt uanmeldt hadde selveste generalsekretæren (en viktig mann!) lyst til å ta i mot oss.
Selv om vi har en fått en plan, har vi ikke helt oversikt over det vi skal gjøre her nede. Da vi spurte om f.eks. hvilke klassetrinn vi skal undervise for, fikk vi til svar «the school will not be planning their timetable so much...», og «dere skal være med på en leir i høst, men det er ikke bestemt når den blir». Åkei, dette er Afrika! Folk har rett og slett bedre tid, det merkes til og med på at de fleste rett og slett går saktere i gatene enn det vi er vant med (men det er selvsagt de som stresser også). Og det er bra folk har god tid, siden ting tar litt tid her, enten det er matlaginga, vaskinga, en busstur, internett, eller kanskje gudstjenesten.
På søndag var det en stor dag i kirka vår, tjueårsjubileum og jubileumsgudstjeneste. Gudstjenesten her begynner klokka ni, afrikansk tid (f.eks. når kirka er full, noe den faktisk blir her!). Vi møtte tidlig for å få plass, og etter i underkant av en time med venteunderholdning – sang - starta gudstjenesten 9:40. Omlag tre timer ut i gudstjenesten, og en time ut i kunngjøringene, sa en av de seks prestene «ikke tenk på å gå hjem, vi skal ha lang gudstjenste i dag».
Selv om det ikke er jubileum hver gang, satt vi fire timer også sist. Grunnen til at det tar så lang tid, er egentlig ganske enkelt at alle ledda i gudstjenesten tar lengre tid; lengre liturgi, lengre preken, flere sanger, flere som skal gå rundt alteret ved ofringa eller som skal gå til nattverd. Det som skiller seg mest ut, er imidlertid at kunngjøringene tar så stor plass. Man kan ikke ta seg råd til menighetsblad her, så alt må opplyses om på selve gudstjenesten. I tillegg har man en auksjon under selve gudstjenesten. Folk i menigheten gir for eksempel grønnsaker de har dyrka til kirka, og så auksjoneres de bort til relativt høy pris etter kunngjøringene, og slik skaffer man penger til menigheten. For meg er det veldig fremmed med kirka som «markedsplass»... men jeg blir også veldig imponert over hvordan ikke særlig velstående gassere virkelig bidrar til menigheten av det lille de har på denne måten.
I og med at norsk misjon har vært så innflytelsesrik her, er gudstjenesteformen i seg selv veldig lik den stillesittende norske... I tillegg gjør det at vi kjenner vi igjen melodien til en del salmer og en del av liturgien, selv om melodiene ofte er endra litt for å skvise inn lalalalange gassiske ord. Kjekt at noe er kjent iallefall, så smiler vi og synger den norske teksten, og nyter sangen til det svært flinke kirkekoret, og en menighet der de fleste synger ut med den stemmen de har, god eller dårlig, og ofte flerstemt!
Passe oktobertemperatur: 20-25 grader, sol, og en behagelig bris!
I går kom imidlertid det første ordentlige regnskyllet, så nå er vel regntida rett rundt hjørnet, da blir det visst både varmere og våtere.
Men vi har funnet noe som ligner på Nugatti, så nå skal vi ikke klage :)
