Arbeid og afrikansk tid

Da er andre uke med arbeidoppgaver vel i havn. Dermed har jeg erfart at det er fullt mulig å ha det travelt, selv om man er i Afrika. Problemet vårt er mest at vi stadig vekk blir sittende fast i trafikkork, og innimellom hender det også at bussen endrer rute for å unngå trafikkorken; da kan vi til gjengjeld bli nødt til å gå et stykke for å komme dit vi egentlig skulle. Vi erfarer nå iallefall at selv om ingenting fungerer som normalt, går det meste på et vis.

Forrige uke var vi så heldige at vi fikk en relativt myk start på arbeidet, da arbeidsstarten falt sammen med høstferie på skolene. Og det utrolige er at hele to av tre skoler der vi har oppgaver planla og så såpass fram i tid at de informerte oss om at vi slapp å komme på grunn av ferien allerede da vi var på besøk uka før der igjen! Torsdag var vi «invitert» til å ha en presentasjon om lederskap på et møte for lederne i FKTLM, kirkas ungdomsorganisasjon. Allerede en og en halv time for seint var vi i gang, presentasjonen gikk greit, og etterpå blei vi av alle ting spurt: «Har dere en sang til oss?» Så sang vi, og deretter glei det over i en litt vel lang fotoseanse der alle ville ha bilde med vazahaene.

Som jeg skreiv, var altså Øyvin og jeg en tur i Antsirabe forrige helg, en etterlengta avkobling fra livet her i Tana. Antsirabe er både grønnere og mindre overfylt enn Tana, og midt i byen finner man dessuten Rue de Stavanger – Stavangergata. Her er det norske tunet, en oase av fred, ro, ryddighet og velstelthet som kan få noen og enhver til å ønske at han hadde vært misjonærbarn og gått på den tidligere norske skolen der. På vei opp fikk vi atpåtil sitte på med en misjonær (den atletiske Arild) i bilen hans, noe som ga oss vår første opplevelse av å ha beinplass siden vi kom hit. Dermed fikk vi også sett hvor glade folk er for det arbeidet misjonen gjør her, og hvilken tillit de har til misjonærene, som alle (i hvert fall alle vi har møtt) er kjempefolk! Selv det væpna politiet ved kontrollpunkt langs veien smilte medgjørlig og vinket oss videre. Og oppturen bare fortsatte, da vi kom fram, og i gjesteleiligheten vår fant senger dimensjonert etter norske mål, og til og med med dyne i! Da er det ikke rart vi blei liggende lenge lørdag, og ikke våkna før halv åtte.

Men denne uka var det altså i gang med full jobb. Mandag var jeg og Arnhild på Faravohitra, senteret med de halvkriminelle jentene, mens tirsdag var Ingrid og jeg på Behoririka, en hushjepskole. Vi var forberedt på at dette kom til å bli en utfordring, siden vi hadde fått beskjed om at klassen var på rundt 60, og i tilegg sliter iallefall jeg aldri så lite med følelsen av at elevene der nok kan lære meg vel så mye hushjelpting som omvendt... Velvel, vi tenkte vi skulle lære dem å lage kanelboller første gangen, og leverte liste over det vi kom til å trenge da vi var på besøk, som vi blei bedt om. Da vi ankom tirsdag morgen, sa rektor: ”Så flott å se dere! Jeg skal se om jeg kan finne lista over ingrediensene som dere lagde, og gå og kjøpe dem med en gang!” Og så gikk hun, men etter hvert kom hun nå tilbake, og vi fikk kommet i gang. Utover at de på hushjelpskolen brukte gamle tomflasker som kjevle, og at det ved nærmere telling var 94 elever i klassen vår, gikk resten av timene der uten overrakelser... Det blei en smak til hver likevel, og det så ut til at den norske baksten falt i smak!

Ellers jobber jeg blant annet ved en barneskole og en døveskole den lutherske kirka driver her, i tillegg til at vi noen ganger besøker andre senter, og driver forskjellige aktiviteter her på ungdomssenteret til den lutherske kirka hvor vi også bor. Det går visstnok an å finne det på google-earth, se etter noe som står som FKTLM (egentlig forkortelsen for kirkas ungdomsorganisasjon).

Skulle gjerne utdypa mer, men så er det timer å planlegge, folk å treffe, brød å bake, frukt å spise... Så det får bli en gang snart, kanskje, gassisk tid.