Advent i Afrika

Dette er min første søndag i advent:
Sover lenge siden søndag skal være hviledag, og karrer meg ikke opp av senga før litt over seks. Ris til frokost er litt nedtur, så derfra kan det vel bare bli bedre? Vel, det fortsetter bra, etter frokost tryller Øyvin og jeg fram en flott adventskalender av ei kurv, en pose drops og ei snor, og er skikkelig fornøyde over at vi har vært så gassiske, og lagd mye av lite.
Men så: På vei for å skifte til kirketøy, går jeg en nødvendig tur innom doen vår. Siden den fungerer ca. like godt som alt anna «moderne» her, må vi ofte romstere litt i cisterna bak for å få den til å slutte å spyle ned. Men inntil nå har jeg ikke klaget, siden vi er blant få her som er så heldige å ha vannklosett. Det som heretter skjedde, risikerer man imidlertid ikke om man greier seg med en mer tradisjonell variant: Jeg var så uheldig å romstere litt for hardt, og dermed løsna noe som ikke burde ha løsna. Resultatet blei det jeg før bare har sett på tegnefilm, typisk i situasjoner som når Donald er rørlegger. En skikkelig heftig vannstråle, som nådde helt til taket. Og der sto jeg, allerede klissblaut, og stadig mer bespylt av dovannstrålen. Jaja. Heldigvis fikk Øyvin tak i en som er litt mer hendig til å redde situasjonen, og vi kom oss i kirka, bare fem minutter mer for seine enn vi uansett hadde tenkt å være, det var selvsagt ikke begynt ennå. (Det eneste jeg forsto av gudstjenesten var hvorfor det var pynta med lilla, menmen.) Og på ettermiddagen klarte vi atpåtil å få til noe som kunne minne om en adventsstake, av en isboks, aluminiumsfolie, stearinsøl og de mørkeblåeste lysa vi har kunnet finne.

Ellers har jeg heldigvis gjort mer enn å ødelegge do siden sist, blant anna undervist om hygiene for en hushjelpskoleklasse som aldri hadde hørt om bakterier før, og forklart når og hvorfor man bør vaske hendene (så nå håper jeg mormor blir stolt). Har også lekt “fosaen kommer”.
Jentene er nå dratt til Mahajanga i nord-øst, der de skal jobbe i Shalom-prosjektet i desember. Det betyr at Øyvin og jeg er alene på jobb framover, men satser på at det skal gå bra, selv på hushjelptreningskolen!

Arbedeidet på døveskolen er kanskje noe av det kjekkeste jeg gjør her. Jeg var på forhånd nysjerrig på om døveskolen ville bety større eller mindre språkproblemer enn vanlig, men til nå er det gått relativt bra. Jeg har til og med lært litt tegnspråk, som i motsetning til gassisk faktisk er ganske logisk.

I det hele tatt driver den Lutherske kirka her et veldig godt døvearbeid, noe som også er nødvendig, siden døve, antageligvis som følge av forestillinger som henger igjen fra den gamle forfedredyrkelsen her, er en så godt som helt overhørt gruppe. Staten driver bare en døveskole, og den bare har 15 elever , mens kirka på sin side driver sju med over 500 elever tilsammen. Og siden døvearbeidet er starta av norske misjonærer, er døvealfabetet som brukes her, det samme som i Norge. Ganske spesielt å komme inn i et døveskoleklasserom på andre sida av verden, og se døvealfabetplakat med æ-ø-å inkludert, og med ”trykt i Bergen” på.

Jeg har først en time engelsk der, noe som er kjempekjekt. For det første er det bare åtte elever, og man merker hvor godt det er å ha tid til alle når man har hatt en klasse med åtte ganger så mange tidligere i uka. Og hvor ellers kan man vel finne elever som er kjempeengasjerte, men likevel aldri lager noe bråk?
Øyvin og jeg har også to timer gym med dem de eldste elevene der. Hverken gym, tropevarme, eller begge deler på en gang er vel det jeg liker best, men Øyvin er en sprek fyr, så da går det bra det også. I gymmen har kommunikasjonssvikt dessuten allerede resultert i at det er laga en ny stafettvariant, derfor synes jeg fortsatt språk er gøy, enten man forstår eller ikke!


Litt god gassisk logikk:
Pris for å bade i Antsirabe for tre uker sida: 6000 Ariary
Pris forrige helg: 4000 Ariary
Pris for 100 gram sjokolade: 4000 Ariary
Pris for 45 gram av samme type: 1000 Ariary
Språk:
Tay – bæsj
Kintana – stjerne
Tay-kintana – meteor

Og følg med på Madagaskarstoff i avisene franover, etter ministerbesøket forrige uke! Det er lett å få følelsen av at Afrika er et litt glemt kontinent, og at Madagaskar befinner seg utafor Afrika igjen (spesielt når vi ser plakater med f.eks. Nyhet: Coca Cola Light!!), men håper det kan bli litt bedre nå. Ellers er jo Misjonstidende et godt sted å se etter nytt herfra!