Kaos og hverdag

Hvor mange steder i verden kan egentlig myndighetene miste kontrollen over landets vaepnede styrker, uten at det blir kaos eller borgerkrig av det?

Saa langt ser det iallefall ut til at Madagaskar er et av dem. Forrige uke var kaotisk nok politisk sett, i og med at forsvaret altsaa gjorde mytteri (og krisa blei dermed stor nok til aa komme i internasjonale medier igjen!). Et litt artig trekk ved krisa er at uansett hvor kaotisk uka er, hver soendag stilner det helt - da maa man jo i kirka.

Man kan spoerre seg hvordan det egentlig ville ha sett ut hvis denne situasjonen hadde inntruffet i et annet afrikansk land. Men som en av prestene som bor paa ungdomssenteret sammen med oss sa: "Malagasy people have peace blood"! Det er ogsaa greit at vi bor saa langt utafor byen. Her kan vi fortsatt gjoere vaare hverdagslige innkjoep og aerend som om det mest interessante som er paa faere i landet for tida er at det er ananassesong.

Vi faar imidlertid ikke bevege oss noe saerlig utenfor Sabotsy Namehana, dermed er det begrensa hvor mye av arbeidsoppgavene vaare vi faar gjort. Det er ganske frustrerende at avslutninga paa oppholdet skulle bli saann. Menmen - jeg tenker paa dem som virkelig er ramma av denne krisa. Madagaskar er et av verdens fattigste land (85% var under ei fattigdomsgrense paa 2US$ om dagen i 2005), men som folk her liker aa si er det ogsaa "paa vei mot utvikling". Det er jo ikke saerlig lett aa holde seg paa veien om man mister styringa, uansett om man klarer aa finne en rask og fredelig loesning, gjenstaar det aa se hvor langt ute landet allerede er havnet etter disse to kaosmaanedene. Veldig mye u-help (blant anna fra USA og verdensbaken) er allerede kutta eller blir holdt tilbake, og store deler av statsbudsjettet her er jo nettopp u-hjelp. I tillegg er turismen stoppet opp. Og naar politisk uenighet igjen og igjen blir haandtert ved at man skaper kriser, hvordan kan folk da faa tiltro til at det nytter aa stole paa og vente paa demokratiske loesninger og valg her?

Dunkdunk for demokrati

"Han spiller paa en oese, en oese, en oese" er en kjent og kjaer sang.
Her i Madagaskar gjoer man ikke helt det - men nesten; helgas oppfording fra opposisjonen var: Paa mandag tar vi en storstreik. Moet opp i byen, og ta med et grytelokk, og ei skei til aa plinge paa det med. Naa har baade utnevnelse av ny regjering og overtakelse av ministerbygg slaatt feil, saa kanskje det var nettopp dette som skulle til for aa velte den sittende regjeringa?

Selv om opposisjonen altsaa blir stadig mere kreativ i sine demonstrasjonsformer, saa maa det nok mere enn grytelokk til for at den skal faa vind i seila igjen, og for aa velte den sittende regjeringa. For foerste gang siden krisa begynte fikk vi i dag endelig lov aa dra paa jobb naert byen, og noe storstreik merka vi ikke noe til. Folk jobba og gikk paa skolen som normalt, og trafikkorken var minst like tett som den pleier aa vaere.

Det var godt aa komme i arbeid igjen - selv om vi bor i et land i politisk krise, er det ikke mye vi merker til det. Her ute i rolige lille Sabotsy Namehana skjer det like lite som alltid... Og det tar ikke lang tid foer man rett og slett kobler av fra aa tenke at det er krise, og alt gaar tilbake til normalt. Paa tross av at brutte forhandlinger stadig gir avisene noe aa skrive om, er alle vi treffer troette og leie av dette naa, saa man prover aa tenke seg at alt er som foer, og lever deretter.

Ellers har vi faatt vaere med paa Misjonaermoetet i Antsirabe. Det var veldig kjekt, med spennende temaer som blei tatt opp og masse soete misjonaerbarn. Og aa vaere sammen med misjonaerene er alltid baade laererikt og ikke minst kjempekoselig! Det er godt at hverdagen er tilbake i normalt gjenge igjen - uansett hva opposisjonen vil ha det til. Saa haaper og ber vi for at man skal klare aa komme fram til en levelig forhandlingsloesning snart.