Nasjonal uro paa Madagaskar

Jeg har sett at nyhetene om situasjonen her paa Madagaskar naa har naadd helt nord til Norge, og jeg vil skrive litt om situasjonen her. Men saa det er sagt foerst: Vi har det godt og trygt her! Det ser ut til at vi blir vaerende i Mahajanga en stund framover. Her bor vi langt utenfor sentrum, der det meste av det braaket som har vaert her har funnet sted.

For oyeblikket er det altsaa en ganske urolig og politisk uavklart situasjon her. Det begynte med en stor demonstrasjon i Antananarivo loerdag, og mandag gikk det over i et stort opproer i hovedstaden. Utover uka har det spredt seg til byene rundt i hele landet, men i gaar og i dag har det vaert helt rolig, iallefall her i Mahajanga.

Jeg ser at Vaart Land melder "Frykter blodbad paa Madagaskar". Det er imidlertid aa overdrive. De aller fleste omkomne til naa, er enten trampa ned av folkemengden, eller doede av at godt fylte store varehyller raste ut over dem mens de plyndra lager - dette er selvsagt veldig trist, men det er ikke noe fare om man ikke oppsoeker den.

Bakgrunnen for uroen er den ikke gode politiske situasjonen her. President Ravalomanana har et veldig daarlig forhold til borgermesteren i Tana, Andry TGV, som er leder for demonstrantene. President Ravalomanana er nok Madagaskars rikeste mann, han starta som selger av hjemmelagd yoghurt, og har derfra klart aa bygge opp meieriet Tiko, naa Madagaskars stoerste bedrift. Man kan si mye negativt om presidenten, men yoghurt og jus har han peiling paa, og isen hans er slett ikke verst den heller. I tillegg til disse produktene, har han ogsaa monopol eller nesten monopol paa alle andre meieriprodukter, og paa matolje. Det er naa generelt stor misnoeye med presidenten blant folk her. Folk lar seg provosere av det at han er rik, og i tillegg over at han skaffer seg stadig nye joreiendommer. Nylig har staten ogsaa kjoept inn nytt presidentfly, kalt "Force One", til 60 millioner dollar, og dette er naturlig nok ogsaa provoserende.

Andry TGV har erfaring som DJ og fra arbeid i TV, og er naa altsaa borgermester i Tana. Han er veldig populaer, fordi han er ung (33 aar gammel), men nok ogsaa fordi han er den som toerr aa kritisere Ravalomanana. Det virker som at han har lyst til aa vaere president, men det kan han ikke paa lovlig vis, fordi aldersgrensa er 45 aar, og det dessuten er ei stund til neste valg.

Den utloesende aarsaken til uroen, er at Ravalomanana stengte Andrys TV- og radiokanal i desember, og fortsatt har nektet aa aapne den. Mandag oedela demonstrantene derfor Ravalomananas kanal, og den statlige kanalen. Det utarta seg videre til at folkemengden gikk loes paa Tikobutikker og -lagre, og oedela og plyndra. Dette glei videre over i uro uten noen politisk motivasjon, der andre store matlager rundt omkring og alle store kjoepesenter blei plyndra. Det er nok heller ikke tilfeldig at disse opptoeyene kommer naa i januar, siden det naa er perioden der folk har lite igjen fra forrige risavling, og mange gaar rundt og er sultne.

Det har vaert forsoek paa aa faa i gang forhandlinger, men viljen har ikke vaert veldig stor, spesielt ikke fra Andry TGV sin side. Derimot har han krevd en overgangsregjering. I morgen skal det vaere en ny stor demonstrasjon i Tana, der man visstnok skal innsette en slik regjering. Det er nok imidlertid neppe dette som vil skje, det er mer trolig at det dessverre utarter seg til nok en urolig dag i Tana.

Det er altsaa en veldig trist og oedeleggende situasjon landet befinner seg i.
Naa er ogsaa de store kirkesamfunna i fellesskap involvert i arbeidet med aa faa i gang forhandlinger.
Vi maa be om visdom for lederne saa det maa gaa, at begge partene kan vaere innstilt paa aa finne loesninger, og at uroen ikke maa utarte seg eller bli langvarig.

Shalom – sjøsetter det glade budskap!

Skoler, klinikker, evangelister, bikuber og ei seilskute – dette er noen av stikkorda for Shalomprosjektet med kontor i Mahajanga, her hvor Oeyvin og jeg er naa.

Madagaskar er jo misjonsoeya med stor M. Likevel er det fortsatt store omraader langs kysten der folk har lite eller ingen kjennskap til evangeliet. Her er det mange tilhengere av den tradisjonelle forfedrekulten. I tillegg utgjoer muslimer en stor gruppe langs kysten av Madagaskar, og det drives offensiv muslimsk misjon her.

Shalom jobber baade paa oestkysten, og her langs nordvestkysten, og prosjektet har to maal: For det foerste vil man naa ut til disse omraadene med evangeliet. For det andre aa arbeide for fredelig sameksistens mellom kristne og muslimer, det vet vi jo dessverre at langt fra er noen selvfoelge her i verden. Takket vaere Shalombaaten, kan man ogsaa naa ut til helt avsidesliggende landsbyer uten noen veiforbindelse over land.

Det som gjoer prosjektet saa spennende, er at det er saa allsidig. For det foerste stoetter det opp evangelister som er kalt til tjeneste under virkelig enkle kaar ute i landsbyene. For det andre starter det skoler. Enkelte av de stoerste landsbyene har allerede statlige skoler, men disse er vanligvis veldig daarlige, eller ofte er det et skolebygg, men ingen laerer, fordi veldig faa utdanna folk takler aa bo saa oede. For eksempel er det en av landsbyene som har hatt offentlig grunnskole siden 1960tallet, men det har aldri noensinne vaert noen i den landsbyen som har bestaatt grunnskoleeksamenen. I fjor var det imidlertidig for foerste gang tre elever fra landsbyen som klarte det, alle tre fra kirka sin skole!

I tillegg drives helsearbeid og klinikker, jordbruksopplaering og opplaering i honningproduksjon, alt sammen arbeid som kommer godt med. Akkurat honing er jo kanskje ikke et primaerbehov, men grunnen til at det satses paa dette er at avskoging av regnskogen er et stort problem her. Folk ser ikke noen verdi i skogen, men heller at den bare er i veien, og derfor er regnskogen trua. Og 80% av plante- og dyrelivet her, finnes jo bare her, synd om det skal gaa tapt. Naar de faar honningbier, maa de ta vare paa skogen om det skal bli noe honning av det. Og saa er jo honing godt da.

Her paa Shalomkontoret trives vi, for alle de som jobber her er kjempekoselige! I tillegg til aa vaere kontor, drives det ogsaa litt diverse jordbruk, som inntektskilde til prosjektet, og som et utstillingsvindu for dyrking av forskjellige frukt og groennsaker. Selv om kirka snart skal drive prosjektet helt paa egenhaand, er det fortsatt en misjonaerfamilie her – prikken over ien for oss, for som alle misjonaerer er Guro og Per Oerjan veldig trivelige aa vaere sammen med. Og dermed blir det gjerne litt football, eller en finne-kameleoner-tur med vaar lille nye venn Elias naar vi har siesta eller fri ellers. Risikoen ved aa omgaaes misjonaerbarn er: Det kan fort bli overdose Lisa Boerud.

En helt vanlig dag i ferien

Dette er fortellinga om fire Haldstudenter på ferie i nordvest-Madagaskar:

Øyvin+ 2 filles

"Stopp" sa de tre mennene, men vi bare fortsatte å gå, siden vi er alt for vant til at alt mulig tilfeldig folk på gata stopper oss for alt mulig rart. Det var ikke så lurt, for etterhvert fikk de fiska opp fra nedi lommene skilt som, på tross av at ingenting ved påkledninga eller framtoninga ellers tilsa det, viste at de var politimenn. Dette var en typisk veldig dårlig start på et møte med politiet, for i dette landet skal alle autoriteter behandles med stor respekt.
"Pass med visum, takk" fulgte deretter. Nå var det dessverre ingen av oss som hadde tatt med passet på denne turen ned på kaia. Jeg hadde kopi av passet og oppholdstillatelsen, så det fikk gå - politimannen fikk notert både navn og passnummer på en papirbit han gikk rundt med i den andre lomma, det var sikkert til stor hjelp for ham, iallefall fikk jeg ikke mer trøbbel. De andre hadde imidlertid ikke med det engang, og å gå rundt uten pass er alvorlige greier. Jammen bra det er regelverk som skal forhindre konsekvensene det kan få. Vi forsikret om at de andre hadde oppholdstllatelser prikk lik min, og prøvde jo å forklare hva vi gjør her og at vi jobber i FLM og NMS, det har hjulpet på i andre sammenhenger, men her var det ingen vei utenom den byråkratiske veien. For som politimannen sa: Tokony mitondra passeport ny missionaire koa" - "Også misjonærer burde greie å ta med seg passet sitt". Det har han jo egentlig rett i.
Så resultatet blei at det blei utstedt en lapp til Øyvin som beordra: Følgende må melde seg på innvandringskontoret: Øyvin + 2 jenter.
Slutten på det hele blei iallefall oppmøte på innvandringskontoret. Der så de pass og oppholdstillatelse - og mer var det ikke som skulle til - så blei alle glade, og rikets sikkerhet er bevart får jeg tro.

Ellers har ferien inneholdt store mengder skrukkete fingre og bading i det indiske hav - årets juleklima har rett og slett ikke inbydd til mye annet. En liten båttur over Mahajangabukta blei det ogå, i en båt fullasta av folk, motorsykkel, og redningsvester som kapteinen, antatt med god grunn var rimelig strikt på at alle skulle bruke. Untatt motorsykkelmannen som slapp, kanskje fordi han hadde hjelm på.

I morgen begynner hverdagen med arbeid igjen, men nå med nye oppgaver på nytt sted og i et fortsatt uvant klima. Vi har det vel ikke helt klart for oss hva vi skal drive med ennå - vi begynner som sagt ikke før i morgen - men det ser ut til for det meste å bli opplæring i engelsk og databruk for ansatte i Shalomprosjektet her hvor vi er og jobber denne måneden. I tillegg blir det nok en del praktisk arbeid med båten som skal overhales i januar - enda litt mer "gjøre ting jeg ikke visste jeg kunne" - det går vel bra det også.

Ellers vil jeg ønske et riktig godt nyttår!
Jeg håper det vil bli et år der vi alle vil lære Gud bedre å kjenne, se mer av Hans vilje for oss, stole på Ham og helt og fullt ta imot det Han gir.


PS: Ekstrahilsen til de som leser dette som var på NÅLK på Mjuklia!