En helt vanlig dag i ferien

Dette er fortellinga om fire Haldstudenter på ferie i nordvest-Madagaskar:

Øyvin+ 2 filles

"Stopp" sa de tre mennene, men vi bare fortsatte å gå, siden vi er alt for vant til at alt mulig tilfeldig folk på gata stopper oss for alt mulig rart. Det var ikke så lurt, for etterhvert fikk de fiska opp fra nedi lommene skilt som, på tross av at ingenting ved påkledninga eller framtoninga ellers tilsa det, viste at de var politimenn. Dette var en typisk veldig dårlig start på et møte med politiet, for i dette landet skal alle autoriteter behandles med stor respekt.
"Pass med visum, takk" fulgte deretter. Nå var det dessverre ingen av oss som hadde tatt med passet på denne turen ned på kaia. Jeg hadde kopi av passet og oppholdstillatelsen, så det fikk gå - politimannen fikk notert både navn og passnummer på en papirbit han gikk rundt med i den andre lomma, det var sikkert til stor hjelp for ham, iallefall fikk jeg ikke mer trøbbel. De andre hadde imidlertid ikke med det engang, og å gå rundt uten pass er alvorlige greier. Jammen bra det er regelverk som skal forhindre konsekvensene det kan få. Vi forsikret om at de andre hadde oppholdstllatelser prikk lik min, og prøvde jo å forklare hva vi gjør her og at vi jobber i FLM og NMS, det har hjulpet på i andre sammenhenger, men her var det ingen vei utenom den byråkratiske veien. For som politimannen sa: Tokony mitondra passeport ny missionaire koa" - "Også misjonærer burde greie å ta med seg passet sitt". Det har han jo egentlig rett i.
Så resultatet blei at det blei utstedt en lapp til Øyvin som beordra: Følgende må melde seg på innvandringskontoret: Øyvin + 2 jenter.
Slutten på det hele blei iallefall oppmøte på innvandringskontoret. Der så de pass og oppholdstillatelse - og mer var det ikke som skulle til - så blei alle glade, og rikets sikkerhet er bevart får jeg tro.

Ellers har ferien inneholdt store mengder skrukkete fingre og bading i det indiske hav - årets juleklima har rett og slett ikke inbydd til mye annet. En liten båttur over Mahajangabukta blei det ogå, i en båt fullasta av folk, motorsykkel, og redningsvester som kapteinen, antatt med god grunn var rimelig strikt på at alle skulle bruke. Untatt motorsykkelmannen som slapp, kanskje fordi han hadde hjelm på.

I morgen begynner hverdagen med arbeid igjen, men nå med nye oppgaver på nytt sted og i et fortsatt uvant klima. Vi har det vel ikke helt klart for oss hva vi skal drive med ennå - vi begynner som sagt ikke før i morgen - men det ser ut til for det meste å bli opplæring i engelsk og databruk for ansatte i Shalomprosjektet her hvor vi er og jobber denne måneden. I tillegg blir det nok en del praktisk arbeid med båten som skal overhales i januar - enda litt mer "gjøre ting jeg ikke visste jeg kunne" - det går vel bra det også.

Ellers vil jeg ønske et riktig godt nyttår!
Jeg håper det vil bli et år der vi alle vil lære Gud bedre å kjenne, se mer av Hans vilje for oss, stole på Ham og helt og fullt ta imot det Han gir.


PS: Ekstrahilsen til de som leser dette som var på NÅLK på Mjuklia!